* * * Et skattkammer av tekst og toner til julefeiringa * * *

Julesanger

 


Julekveld i skogen

Tekst: Astow Ericson
Tone: Otto Nielsen

Her følger den fullstendige teksten
(nest siste vers er ikke med i julesangboka):

Det var julekveld i skogen. Fjernt fra verdens ståk og larm
lå en rødmalt liten stue, heller fattigslig og arm.
Der i stuen som var dekket av den hvite julesnø,
der lå gamlemor og gumlet på sitt siste stykke brød.

Gjennom sprukne, frosne ruter tittet julestjerner inn
på de salte juletårer på den gamles gamle kinn,
og ved gruen, der det ulmet i den siste tyriflis,
satt han gamlefar og drømte om en fordums julegris.

Bare armod var å spore på de gamles julebord
All den julemat de eide var en muggen fleskesvor
Og i taket glødet lampen som en myklerisk rubin
der den brente deres siste dråper juleparafin

Alt som hørtes denne julekveld av julelyd og låt
var de gamles såre julehulk, samt julesukk og gråt
Over skogen ruget freden. Kun en dompap satt og svor
i et julenek som viste seg å være fra i fjor.

Da med ett av domme bjellers klang blir julefreden brutt.
De blir dommere og dommere, men tier så til slutt
Og på stien opp til stuen høres glade juletrinn
Derpå dunker det på døren: Det er noen som vil inn

Men det var nok ikke julenissen, slik en skulle tro
Der i døren, full av juleøl og julestemning, sto
en person med pels, amerikakoffert, briller og sigar
samt en juleklump i halsen mens han hvisket: Mor og far!

Det var eldste sønn i huset og familiens sorte får,
han som ingen hadde hørt ifra på firogtjue år,
men nå sto han der og julesang en julemelodi,
mens han åpnet julekofferten med julegaver i:

Det var juletre med julelys, og julegrøt med fett,
og de gamle åt og koste seg og gråt en juleskvett,
og de før omtalte juletårer silte gang på gang
da de begge to fikk nye sett med tenner i presang...

Stillhet senket seg i stuen, brutt av julerap og stønn
fra de juleglade gamle og den julesendte sønn.
Men da fram på julebordet sattes juledram og røyk
gjorde gamlemor et hallingkast så sengehalmen føyk.

Dog mens julenatten senker seg med trollskap og mystikk
over juleglede, julestas og juleromantikk,
lar vi julesangen slutte, for de gamles julekveld
ble jo nettopp slik vi ventet: Det ble jul allikevel!